San Francisco – Seattle – Oslo

Ved Universitetet i California Berkeley, er det en professor, Mike Austin, som har fattet interesse for det prosjektet jeg har jobbet med de siste 5 årene (HUSK-prosjektet), og han ville jeg skulle komme innom San Francisco slik at vi kunne snakke om prosjektet. Det var faglig to meget interessante dager, og Mike tok meg også rundt til noen av de vakre stedene rundt San Francisco, her en park med redwood. Mike var en fantastisk vert.

Siste stopp på reisen var Seattle, der jeg besøkte familie, og jeg hadde noen veldig hyggelige dager sammen med dem. Vi fartet en del rundt, blant annet til Poulsbo, som ligger ved bukten Puget Sound. Poulsbo er et flott sted, veldig preget at det var skandinaver, særlig nordmenn, som slo seg ned her. Mange takk Ruth og Brian!

Jeg reiste fra Seattle til Oslo via Heathrow, og var hjemme lørdags ettermiddag. Reisen er slutt, og det har vært en helt eventyrlig reise! Jeg har resit jorden rundt! Jeg har hatt mange fantastiske naturopplevelser, der Marquesasøyene og Sørøya på New Zealand er de største høydepunktene. Jeg har også truffet mange hyggelig og interessante mennesker.

Mange takk til dere som har fulgt bloggen, og gitt hyggelige tilbakemeldinger.

Santiago

De siste 2 månedene har jeg stort sett vært på steder der det ikke bor så mange mennesker, så det var litt av en overgang å komme til storbyen Santiago (som har like mange innbyggere som Norge).

Det som jeg har opplevd som spesielt med byen er Mercado Central, som er et marked der det stort sett selges fisk.

Det som gjør dette annerledes enn andre fiskemarkeder er at det er så mange restauranter. Det må være hundrevis av plasser. Jeg kom dit cirka kl 14 på en søndag, og det er stappa fult med folk som spiser fisk og skalldyr. Jeg spiste lunsj der ganske tidlig dagen etter (og da var det få gjester). Jeg bestilte lysing, merluza på spansk, som er en fisk som nesten ikke spises i Norge, men som har samme status i Spania og Latin-Amerika som torsken har i Norge. Jeg tror imidletid ikke det var lysing jeg fikk servert, og maten var ok.

Jeg har fått anbefalt også et annet marked, La Vega. Her er det et enormt utvalg av frukt og grønnsaker, samt også fisk og kjøtt, og masse annet.

Siste dagen i Santiago går jeg mot Plaza de Armas, den helt sentrale plassen i Santiago (som tilsvarer Spikersuppa i Oslo, tror jeg), og her er det en del folk samlet, med diverse flagg (særlig røde flagg), og bannere. 

Det er også masse politi. Jeg forstår at det er en demonstrasjon. Jeg tipper det er 2-300 demonstranter, de fleste unge. Demonstrasjonen er lite organisert, og demonstrantene er på ingen måte voldelige. Inn i mellom roper de slagord. Det er tydelig at politiet vil løse opp og spre demonstrantene. I og med at dette er en ganske kaotisk demonstrasjon, blir jeg delvis en del av den. Jeg snakket med en av demonstrantene, som sier at det i dag (11. juli) var 40 år siden Allende-regjeringen nasjonaliserte gruveindustrien, men denne ble senere privatisert, og gruvearbeidere og studenter demonstrerer for at gruveindustrien igjen skal nasjonaliseres.

Det hele går fredelig for seg, og for meg virker dette voldsomme politioppbudet først og fremst er en maktdemonstrasjon, og jeg unders hvorfor det settes inn et så voldsomt maktapparat overfor ganske få og ikke-voldelige demonstranter. 

Vi som har levd noen år husker militærkuppet i Chile den 11. september 1973. Dette er jo noe jeg tenker på når jeg er i Santiago, men det ble enda nærmere ved å overvære denne demonstrasjonen som trekker tråder tilbake til Allenderegjeringen. Det gir et spesielt inntrykk å se disse politifolkene i dette fryktinngytende utstyret. 

Rapa Nui (Påskeøya)

Jeg skrev tidligere at Fatu Hiva er et av de mest avsidesliggende stedene på kloden, men Rapa Nui, eller Påskeøya, er det stedet på kloden som ligger lengst unna andre steder (øy/fastland). Nærmeste sted er fastlandet i Chile. Det er 3 765 kilometer fra Påskeøya til Santiago. Mellom her er det bare hav. Til sammenligning er det 3 657 kilometer fra Oslo til Kairo.

Påskeøya er særlig kjent for disse spesielle steinfigurene, moai, som de heter på det lokale språket. Det er nok særlig Thor Heyerdal som har gjort øya og figurene kjent. Han ledet den første utgravningen av noe størrelse i 1954, på detstedet der dette bildet er tatt:  

På hjemmesidene til hotellet jeg bor på står det at Heyerdal i perioder bodde her. Jeg treffer Sergio, som driver hotellet, og sier jeg er fra Norge, og jeg kommenterer at Heyerdal bodde her, og Sergei lyser opp. Han sier at Heyerdal bodde her flere ganger over lengre perioder på 1980-tallet. Sergei er arkeolog, og har jobbet sammen med Heyerdal og jeg får en del interessante historier. Han sier at Heyerdal alltid bodde på rom nr 22. Og hvor bor jeg? Jo; på rom nr 22!

Jeg var med på 3 guidede turer, og det er særlig disse Moaiene som er interessante. Jeg har jo sett utallige bilder av dem, men det er veldig spesielt å se dem på nært hold.

Moaiene står på det som lokalt heter ahu, og som er områder eller tomter av forskjellig størrelse som en familie/slekt bodde på. På samme måte som fyrster og konger i Europa bygde statuer og monumenter over seg selv, er moaiene statuer over høvdinger eller familieoverhoder. De eldste er fra cirka år 1000, og er ganske små, cirka 2 meter. Størrelsen på moaiene uttrykker makt og status, og de ble stadig større etter som årene gikk. Den største, som bare så vidt ble påbegynt, er 20 meter høy.

Moaiene ble laget ett sted på øya, og det er den dag i dag en gåte hvordan de greide å frakte opp til 70 tonn med sten opp til 12 kilometer. 

Noen ganger gikk det galt under transporten, og de ble tydelig vis liggende der, så det ligger en del veltede moaier omkring. 

Storhetstiden for denne kulturen var rund 1400-tallet. Krig klanene i mellom gjorde at det hele brøt sammen rundt 1600-tallet. I steinbruddet der moaiene ble hugget ut, er det moaier som så vidt er påbegynt, samt også en del som er ferdig, men som ikke ble fraktet dit de skulle.

Så vidt jeg kan forstå må Thor Heyerdal ha mye av æren for at disse figurene på Påskeøya viden kjent, blant annet gjennom boken Aku, Aku, som i følge guiden er oversatt til 54 språk.  Guiden snakker entusiastisk om Heyerdals innsats.

Heyerdal mente å bevise, blant annet med Kon Tiki-ferden, at de første bosetterne i Polynesia kom fra øst, altså fra Sør-Amerika. Så vidt jeg forstår er forskningen i dag ganske entydig på at innvandringen til Polynesia kom fra vest, altså fra Asia. De kom først til Marquesasøyene, og utvandret videre derfra til ander øyer i Polynesia, blant annet Påskeøya.

Det er jo veldig interessant å se moaiene på Påskeøya. Ellers har ikke øya noe å by på, synes jeg. Det er kjedelig natur, og veldig turistpreget. Men, det er jo stas å ha vært her.

Cirka 2 måneders fantastisk øyhopping i det sørlige Stillehavet er (dessverre) over. Jeg er nå på fastlandet, Santiago de Chile, og har kontakt med mobiltelefonen.

Moorea

Fransk Polynesia består som nevnt av en masse øyer, spredt over et enormt svært område. Tahiti, med hovedstaden Papeete, er selve hovedøya, mens 20 kilometer unna ligger Moorea som regnes som den flotteste øya, og jeg vil ha med meg denne.

Over alt jeg har vært i Fransk Polynesia er det en mengde haner som galer som gale. Til og med på flyplassmotellet i Papeete er det flere haner utenfor. Det stedet jeg bodde på på Moorea slår alle rekorder. Her er det fryktelig leven fra kl 05 om morgenen. Her er det mange  haner som konkurrerer om å gale høyest. Det er rene galehuset. Det hjelper jo ikke å irritere seg – hanene tar jo ikke hensyn til det – så jeg er overrasket over meg selv at jeg holder ut uten større irritasjon.

Det er også masse ville haner og høner, i følge guiden kanskje flere enn antall mennesker (18 000 innbyggere).

De naturmessige høydepunktene er to bukter: Cooks Bay og Opunohu Bay, der den sistnevnte regnes som en av de fem vakreste buktene i verden, og det er noen helt spesielle fjellformasjoner.

Dagen etter ser jeg de samme buktene fra båt, og også det er vakkert. Vi kjører med båten til et sted der det er masse rokker som svømmer rundt, og det er ikke rart de er her, fordi her får de mat. Etter en stund kommer det også en del haier, jeg vil tro cirka 20 stykker, som svømmer rundt omkring turistene som står i sjøen (det er cirka 1 meter dypt her).

Vi går i land på en liten øy for å spise lunsj, og for å bade, så her tar jeg mitt første bad på denne reisen. På denne turen er det også et hyggelig svensk ektepar, med en sønn i slutten av tenårene som jeg snakker med.

Dagen etter tar jeg båt til Papeete, og drar til flyplassen for å reise til Påskeøya, men det blir et døgn ekstra på Tahiti, fordi flyet jeg skulle med er kanselert på grunn av uvær på Påskeøya. Det er med et vist vemod jeg tenker på at det nå er slutt på en nesten 2 måneders reise på de sørlige stillehavsøyene. Det er også rart å tenke på at jeg har reist i 3 måneder, og at det snart er over. 

Marquesasøyene – Hiva Oa

Jeg har vært på 3 av Marquesasøyene, først Nuku Hiva, deretter Hiva Oa, og så Fatu Hiva (ja det blir mange fremmede navn). Jeg har skrevet fra Nuku Hiva og Fatu Hiva, men også Hiva Oa fortjener en omtale.

På de sørlige stillehavsøyene er det relativt dyrt, og særlig i Fransk Polynesia. Jeg har derfor bodd veldig enkelt (selv enkel standard er dyrt her). Da jeg skulle til Hiva Oa (for å komme meg til Fatu Hiva), syntes jeg at jeg fortjente et bra sted og bo, og jeg ba Rose, min vertinne på Nuku Hiva, om å ringe å bestille bungalow til meg på et av de dyre stedene (og det var betydelig mye dyrere enn det jeg hadde  bodd på hittil). Jeg var innstilt på å betale ordinær pris, men Rose fikk reservert til halvparten av ordinær pris, og da ble noe, men ikke mye dyrere enn det jeg hadde betalt tidligere.

Hiva Oa Hanakee Pearl Lodge ligger høyt, med en fantastisk utsikt. Jeg bodde i en flott bungalow med stor balkong, og en helt vidunderlig utsikt. Sammenlignet med det meste jeg har bodd på er dette meget bra standard. Det er få gjester, og en uformell og avslappet atmosfære. Direktøren, Jan-Jacques, var hele tiden en meget omtenksom vert. Det virket som han alltid skjønte hva jeg ønsket og trengte.

Sammen med 3 fransker var jeg på en guidet tur rundt øya. Det er jo også her spektakulære fjell. Her er en badestrand 7-800 meter bered, som man kan ha for seg selv (men det er jo en lang og dyr reise).

Til lunsj fikk vi typisk hjemmelaget mat: villsvin (fanget på øya), geitekjøtt i kokosnøttmelk (fra øya), rå fisk, bananer i mange varianter, maniok og ships av brødfrukt. Det var et meget godt måltid, og det var mye og god smak av villsvinet og geitekjøttet. Jeg spiser ikke den råe fisken her (det er for store biter), men jeg har eller spist masse god fisk. 

Jeg har også drukket hvitvin fra Tahiti. Den var for så vidt drikkbar, men det er nok mer en eksotisk erfaring enn en nytelse.

To kjente kunstnere bodde sine siste år i Atuona, den største byen på Hiva Oa; Paul Gauguin, som døde i 1903, og Jacques Brel som døde i 1979. Det er et museum med kopier av en del av Gauguins bilder, og selv en amatør som meg ser hvem som blant annet har inspirert Edward Munch. Det er også et lite museum for Brel. Begge er gravlagt her.

De 3 Marquesasøyene jeg var på ble en veldig god og interessant opplevelse. Disse øyene har en helt spesiell rå, men også frodig natur. Men det er også mye kultur (som jeg ikke har skrevet noe om). Her er det få turister, så vertskapet der jeg bodde gjorde sitt ytterste for å legge til rette slik at jeg skulle få et best mulig opphold, og det fikk jeg.  

Fatu Hiva

Noen av dere vil nikke gjenkjennende til navnet Fatu Hiva. Det var her de nygifte Thor og Liv Heyerdal ville slå seg ned for resten av livet i 1937. Deres sydhavsentyr varte imidlertid bare et år. Boken, På jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsøy, kom ut på norsk i 1938, mens den engelske utgaven, Fatu Hiva – Back to Nature, kom ut i 1974, og gjorde Fatu Hiva “verdensberømt”.

På hele min reise har jeg hatt som mål å komme meg dit, men i og med at det ikke er flyplass på øya, ei heller ingen regelmessig båtforbindelse, var det usikkert om jeg ville greie det. Jean-Jacques, direktøren på hotellet jeg bodde på i Atuona (Hiva Oa), greide å ordne med skyss så jeg kom meg dit, og tilbake. (Hvordan det skjedde er en historie i seg selv, som det vil ta for mye plass å omtale her). Overfarten fra Atuona tok 3 timer med en fiskebåt, som hadde en kraftig dieselmotor, så det gikk ganske fort. Jeg sitter på en trebenk, det er rom sjø (så jeg må holde meg fast) og det er veldig ensformig.

Også på Fatu Hiva er det røffe fjell. 

Det bor cirka 500 mennesker her, og det er to overnattingsmuligheter, med meget enkel standard. Der jeg bor er det er kun ett rom og én bungalow.

Under middagen første kvelden duket det opp en mann fra stedet som snakket rimelig bra engelsk. Han forklarte hvor Heyerdals bodde (like opp i veien), og sier at Thor ikke var særlig populær fordi han ikke lot de de religiøse stedene være i fred.

Det ble ikke bedre etter at den engelske utgaven utkom, fordi det kom en del folk som ville leve det paradisiske liv slik Heyerdal framstilte det. Men lokalbefolkningen kunne selvsagt ikke varte opp disse på samme måte som de gjorde med Heyerdals, så disse eventyrerne ble en belastning for lokalbefolkningen. Han sier også at kona, Liv, lærte seg marquesisk, og kom mye nærmere lokalbefolkningen enn det Thor gjorde. Hvis Liv hadde skrevet boken ville det blitt en annen bok, som ville gitt et bedre inntrykk av livet her.   

Den største bebyggelsen ligger i et dalføre, som starter ganske vidt og åpent ved en bukt, men som smalner til etter hvert. Den første tiden slo Heyerdals seg ned her på en åsside et godt stykke oppe i dalen (se til venstre på bildet). 

Det eneste som er igjen i dag er et fundament av stener der hytten deres lå. Stedet ivaretas i noen grad ved at det ryddes, slik at plassen ikke blir gjengrodd men holdes åpen.  

Stedet ligger ganske høyt, og jeg vil tro at det for 75 år siden var flott utsikt over dalen og sjøen, mens i dag stenger palmer utsikten.

Jeg skrev i det forrige innlegget om frodigheten på Nuku Hiva, og det er det samme på Fatu Hiva. Særlig i dette dalføret bidrar et varmt og fuktig klima til at det vokser masse trær med mange forskjellige typer frukter. Klærne blir søkk våt av svette bare jeg beveger meg litt.

For meg er øya utilgjengelig. Det er ikke mye veier eller stier. Selv om jeg hadde  hatt en guide, er det såpass bratt og ulendt at jeg ville hatt problemer med å ta meg fram. Så jeg får bare sett en liten del av øya.

Til tross for at mange har lest om, samt hørt om Fatu Hiva, er det ingen turistmagnet. Da jeg kom tilbake til Atuona og fortalte Jean-Jacques at jeg var den eneste turisten, ler  han og sier at det vanligvis er 3-4 turister der i måneden. Denne eksklusiviteten hadde sin pris. I og med at jeg ikke snakker fransk, var det vanskelig å komme i kontakt med folk. I perioder var det ensomt.   

Maten i Fransk Polynesia har vært noe variabel. På Fatu Hiva er det ingen kafeer eller restauranter, så jeg spiste middag på pensjonatet. Første kvelden var det blåskjell og scampi i kokosmelksaus. Scampiene så ut som de vi kan kjøpe dypfryst i Norge, men dette var scampi som var fanget i elven som renner gjennom dalen. Kvelden etter var det nydelig stekt fisk. Min vertinne, Bernadette, lagde meget god mat.

Fatu Hiva er spesiell ved at det er et av de mest avsidesliggende steder i verden, samt at Thor Heyerdal gjorde øya berømt, så nå kan jeg skryte av at jeg har vært der.  

Fransk Polynesia – Marquesøyene – Nuku Hiva

Jeg dro fra Rarotonga til Fransk Polynesia. Her snakker de jo fransk, og det gjør ikke jeg, så jeg var spent på hvordan det skulle gå å snakker engelsk, og det har gått veldig bra. De lærer engelsk allerede fra første klasse i barneskolen.

Jeg var først noen dager på Tahiti, men er nå på Nuku Hiva, den største av Marquesøyene. Fransk Polynesia er et kjempesvært område, nesten på størrelse med Europa. Det tok 3,5 time å fly fra Tahiti til Nuku Hiva, altså samme avstand som Oslo-Milano.

Det bor cirka 2 500 mennesker på øya, de fleste i Taiohae, som ligger ved en bukt (som er et vulkansk krater), med fantastiske omgivelser.

En stor del av øya er dekket med et større vulkansk krater, der halvparten av kraterkanten utgjør røffe fjell på land, mens den andre halvparten er under vann. Jeg er med på en guidet tur der vi går langs deler av kraterkanten. For å komme dit er det først en ½ times båttur og under veis kommer det delfiner og hilser på oss. Det var røff sjø, men vi lander i er en bukt skjermet fra det bølgete havet. Når vi er på land ser vi en liten hai (cirka 50 cm) i vannkanten.

Turen, (begge veier) er cirka 4 timers gange. Først er det dyrket land, med all verdens frukttrær, men etter hvert er det ganske tett regnskog, og inn i mellom ser vi disse helt spesielle fjellformasjonene. 

Vi spiser medbragt lunsj ved en elv, og da dukker ferskvannsålene opp, og vi mater disse.

Dagen etter er det guidet tur med bil, og da ser vi andre deler av øya, blant annet denne kraterkanten. Dette er virkelig taggete fjelltopper.

Jeg har jo sett mye natur på denne reisen, men ikke slik rå natur som dette.

Faunaen er helt spesiell. Kokosnøtter, bananer og papaya vokser det over alt på de øyene jeg har vært, samt også her, så det er jeg blitt vant til, mer særlig her er det så enormt mange forskjellige typer eksotisk frukt. Noe dyrkes, men det er også masse som vokser  vilt: mango, vanilje, pasjonsfrukt, kakaaobønner, ananas, guava, karambole (stjernefrukt) og greipfrukt (som er store som fotballer), for å nevne noen, samt også en rekke frukter som jeg aldri har sett eller hørt om. Det er også masse forskjellige nøtter, blant annet cashewnøtter (som vokser på trær). Det vokser blant annet 10 forskjellige sorter bananer her. Det er også masse forskjellige blomster, mens jeg er mer opptatt av det som kan spises. Dette er det nærmeste jeg har vært Edens hage.   

Karambole

Mango er min favorittfrukt, og det er spesielt å se hvordan de vokser, samt å kunne spise dem helt ferske. 

Det er jo også mye fisk og skalldyr i havet, og her er litt av dagens fangst.

Også på disse to turene treffer jeg hyggelige og interessante mennesker. Selv om jeg reiser alene er det ikke problem å komme i kontakt med folk. Jeg bor på et lite gjestehus der det i tillegg til meg bor en italiener i 30-årene som skal reise rundt omkring i verden i 7 måneder, og vi satt i går kveld å utvekslet reiseerfaringer. 

Ja, dette er veldig spennende og ikke minst eksotisk.

Heller ikke her har jeg kontakt med noe mobilnett, og jeg regner med at jeg ikke får kontakt (og kan ta i mot/sende SMS) før jeg kommer til Santiago i Chile 7. juli.

Cook-øyene – Mangaia

Da jeg kom til Rarotonga kom jeg i snakk med en dame som anbefalte meg å reise til Mangaia, den sørligste øya på Cook. Hun argumenterte så entusiastisk hvor annerledes det var der, at jeg bestilte billett med Air Rarotonga, en 40 minutters flytur i et 15-seters fly.   

Ved ankomst kommer det en dame fra gjestehuset der jeg skal bo og trer en blomsterkrans rundt halsen min. Så ser jeg at to av de yngre passasjerene på flyet også har blomsterkranser i samme farge, og jeg regner med at vi skal bo på samme sted (Babe´s som stedet heter). Det er en jente rundt 30 og en gutt rundt 20 (mer om dem etter hvert).

Mangaia er den eldste øya i Stillehavet. Veien rundt øya er cirka 30 kilometer, så det er ingen stor øy. Det er imidlertid meget spesiell natur her. Etter et vulkansk utbrudd for 33 millioner år siden, er det midt på øya et svært vulkansk krater som er omgitt av fossiliserte koraller, og her dyrkes det grønnsaker. Selv om øya består av lavamasse, er det veldig frodig, variert natur, og enormt mange forskjellige tresorter.

Stedet jeg bor på har 4 rom, og er meget enkelt. De to andre gjestene (se over) er en jente fra USA og en gutt fra New Zealand. Jenta har bodd ett år på Rarotonga, og jobber som frivillig for en organisasjon som arbeider med å ivareta livet i havet. De jobber særlig med å forhindre at kineserne skal få adgang til å fiske hai i havområdet til Cook-øyene. Gutten er fra New Zealand, og jobber som lærling på et dykkesenter på Rarotonga, men er også engasjert i denne organisasjonen. De kommer til Mangaia for å holde innlegg på skolen, samt ha møter med nøkkelpersoner.   

Kineserne er meget tilstedeværende på de stillehavsøyene jeg har vært på. De anlegger veier og bygger regjeringskontorer. Den sørlige delen av Stillehavet har jo enormt svære havområder, og motytelsen er at kineserne får tilgang til fiskeressursene.

Kineserne fanger minst 100 millioner haier i året, og det som særlig er motbydelig er at de kutter av og bruker kun haifinnen, mens resten av haien blir kastet på sjøen. På grunn av dette grådige fisket er haien i ferd med å bli truet med utryddelse, og hvis det skjer, vil det få enorme negative konsekvenser for livet i havet. 

Cook-øyene dekker cirka 2 millioner kvadratkilometer med hav, og kineserne vil selvsagt ha tilgang til dette området, men disse idealistiske ungdommene jobber for en organisasjon som vil forby at fabrikktrålere skal få fiske her. De arbeider både overfor politikere og lokalbefolkningen. De fleste politikerne her vil forhindre det kommersielle fiskeriet, men ministeren og statssekretæren som har ansvar for fiskeriet, vil å slippe kineserne til. Interessant. Jeg er med på skolen når de snakker med elvene, og viser diverse videoer, blant annet at haier ikke angriper mennesker.  

Det bor cirka 600 mennesker på øya, og jeg er den eneste turisten. Noen sier at det vanligvis er flere forskere (særlig geologer) enn turister her. Jeg treffer en som gjør feltarbeid med sin Ph.D-avhandling om bærekraftig utvikling, blant annet om hvordan få til bærekraftig turisme, og han intervjuer meg.

Det er masse grotter, og vi tre hadde en avtale med ”grotte-mannen” om omvisning, men han dukket ikke opp. Vi gjorde en ny avtale dagen etter, men heller ikke da dukket han opp. Vi ble alle tre meget skuffet, og jeg tok dette om med Babe, som er en nøkkelperson her. Han skulle ta dette opp med øyas sekretær, altså den statlige representanten (en slags fylkesmann). Denne skuffelsen ble imidlertid rettet opp da historielæreren kjører oss rundt på rundt øya.  

Cook består av 15 øyer spredt over et stort område, og de har kun én båt som forsyner øyene med nødvendigheter. Båten kommer hver 3. måned til Mangaia, og den ankom kvelden før jeg skulle dra tilbake til Rarotonga. Det har blant annet ikke vært bensin å få kjøpt den siste tiden. Det er en stor begivenhet når forsyninsgsbåten kommer, og det er masse folk på kaia. Jeg er også der, og flere kommer bort til meg og beklager at ”grotte-mannen” sviktet oss. Det virker som om dette har blitt en ”snakkis” blant folk.

Båten kan ikke legge til kai, så der er en flåte som frakter varene fra båten til kaia. 

Oppholdet på Mangaia ble mitt femte høydepunkt på denne reisen. Jeg er nå tilbake til Rarotonga, og reiser i morgen til Tahiti.

Cook-øyene – Rarotonga

Etter en hektisk og veldig spennende uke på Sørøya på New Zealand, kom jeg til Rarotonga, den største og mest befolkede av Cook-øyene. Noe tilfeldig havnet jeg i en bungalow med flott utsikt over sjøen. Her kan jeg sitte på balkongen og nyte både havet, solen og månen. 

 Det har vært et par fantastiske måneoppganger, med en fullmåne som er så stor og gul, som jeg aldri har sett før.

Jeg har vært her nesten en uke, og jeg har roet det ned (sittet på balkongen), gått turer, reist rundt på øya, lest eksamensbesvarelser (som er et årlig oppdrag jeg har hatt de siste årene) og snakket med naboene, et ektepar på min alder fra New Zealand.

Det er vel en 10-12 bungalower på dette området, men det bor bare folk i 3 av dem. Her er det altså meget rolig og stille, og en flott plass å slappe av på, samt litt jobb i et rolig tempo.

Det er en del fjell, på øya, opp til 600 meters høyde, og det er mulig å gå en sti oppi fjellene som krysser øya. Turen tar cirka 4 timer. Det anbefales å ha med guide, men selv om jeg ikke er veldig fjellvant, så tenkte jeg at dette skulle jeg greie alene. Til å begynne med er det ganske slakk stigning, så dette skal nok gå greit. Men så begynner det å blir brattere, og til dels også glatt og gjørmete. Så blir det enda brattere, og jeg må også bruke armer og hender for å holde meg fast til trærne for å kunne komme meg videre. Det er også en meget smal og ganske lite synlig sti. Noen ganger lurer jeg på om jeg er på stien eller ikke.

Det er veldig tungt. Jeg puster og svetter. Men det skal bli brattere. Jeg har aldri tidligere gått i et slikt bratt og ulendt terreng. Etter å ha gått oppover og oppover cirka 1 ½ time, tror jeg at jeg nærmer meg toppen, men jeg snur. Jeg er for det første veldig sliten, for det andre er denne siste biten ekstremt bratt, og jeg opplever at dette er ubehagelig, og jeg er for det tredje alene, så skulle det skje noe er det ikke hjelp å få. Det var jo heller ikke lett å gå ned disse bratte stiene. Jeg fikk meg imidlertid en 3 timers gange som både var bra for min kondisjon, men det var også meget allsidige bevegelser for kroppen.

Jeg skal fremdeles være på Cook-øyene, men i dag drar jeg til en annen øy: Mangaia. Der bor det cirka 500 mennesker, og det er den eldste øya i Stillehavet.

Litt om SMS og sånt. Både da jeg var på Samoa, og når jeg er her, har jeg ikke mobiltelefonkontakt. Hvis noen de siste 3-4 ukene har sendt SMS til meg, så har jeg ikke mottatt disse (bortsett fra da jeg var på New Zealand). Jeg reiser videre til Tahiti den 14.6., og regner med at det er mobilforbindelse der.