New Zealand – Sørøya – Fox-breen

29. mai: Jeg står opp og kommer ut fra leiligheten jeg bor i. Det er kaldt. Det er rim på bakken, men solen skinner. Det første jeg ser er et fjell som er dekket av snø på toppene. Luften er krystallklar. Det er meget vakkert.

Kvelden før har vertskapet ordnet med en bil som kjører meg til en innsjø i nærheten, Matheson Lake. Når jeg kommer dit ser jeg de to høyeste fjellene på New Zealand, Mt. Cook (3 754 meter, til venstre) og  Mt. Tasman (3 498 meter, til høyre), og disse er selvsagt også dekket med snø på toppene. Det er et fantastikk syn. Det er en kafé her som spiser jeg en nydelig frokost på, og har panoramautsikt til disse fjellene.

Dette er en liten innsjø, som det tar godt og vel én time å gå rundt. Sjøen er omgitt av regnskog, men det er også noen utkikkspunkt på veien. Innsjøen, den tette regnskogen, utsikten mot fjellene, solen som skinner og den klare luften, er en stor nytelse.

På alle postkortene er disse fjellene dekket av snø, som på disse bildene, men det er bare på vinteren at det er snø, og snøen som ligger her nå kom for 2 dager siden. Med cirka 200 regndager, og mellom 5-7 000 millimeter regn i året, er det også flaks med sol i dag. Det er også tilfeldig at jeg kom hit akkurat nå. Det er nesten som å vinne å lotto.

Jeg er jo oppvokst ikke så langt fra en isbre (Svartisen, cirka 200 kilometer fra Mosjøen), men jeg måtte til New Zealand for å gjøre min første brevandring, på Fox-breen.

Det var en perfekt dag. 

Samoa

Det går opp, men noen gagner ned

Hittil har jeg stort sett formidlet mine positive opplevelser. Jeg synes ikke det noe poeng å skrive om  mine frustrasjoner på bloggen. De er forbeholdt min dagbok. Min blogg kan imidlertid gi inntrykk av at det hele tiden er en dans på roser, og ja, jeg har hatt mange og veldig steke og positive opplevelser, men det er naturligvis ikke slik hele tiden. Noen ganger er det ganske ordinært. Palmer og regnskog er blir ”hverdagslig”. Det har også vært noen nedturer. Jeg gjør denne gangen et unntak, og skriver om mindre hyggelige erfaringer.

 

Jeg har hatt ”dårlig” vær i over en uke. Da jeg var på Tonga, herunder på Eua, var det stort sett overskyet, og noen regnbyger. Dette er den tørre årstiden, og de lokale klaget over at de ikke kunne huske at det hadde vært så dårlig vær, altså sammenhengende overskyet/litt regn i 3 dager på denne tiden av året. For meg var dette typisk norsk sommervær.

Jeg kommer til Samoa, og også her er det overskyet, men varmt og fuktig. Også her klager lokalbefolkningen på at det sjeldent har vært så dårlig vær på denne årstiden. Men det skulle bli verre. Mye regn, og da får man ikke gjort noe (dra på turer). Når man i tillegg bor på et mindre koselig hotell, synker humøret.

Både LP og lokale turistbrosjyrer skriver veldig rosende om Manono, en liten øy utenfor hovedøya, ´Upolu. Vertskapet på hotellet ordner med tur dit.

Jeg tar først en lokal buss som er en opplevelse i seg selv. Bortsett fra karosseriet, motoren og panseret, er resten av trevirke. Både gulvet, veggene, taket og setene er av tre. Her er det altså snekkere som har bygget det meste av bussene. Når vi kjører er det er naturligvis musikk på full guffe, som i hovedsak er reggae.

Etter godt og vel en time ankommer vi stedet der en båt skal ta meg over til Manono. Det er grått, vind og regn i luften, og relativt grov sjø. Turen over tar cirka 30 minutter og jeg føler meg ikke veldig bekvem i denne lille katamaranen.

På Manono er det ordnet med guide, en gutt i tenårene, som nok heller ville vært sammen med kameratene, enn å rusle rundt med en eldre herre. For meg var ikke Manono noe spesielt. Til sammenligning var Eua på Tonga unik. Her, med sterk vind, regnbyger, og en del av stien som var gjørmete og glatt, var humøret ikke på topp.

Om det var grov sjø da vi kom hit, var det enda verre når vi skulle tilbake. Det var velig ubehagelige 30 minutter, og jeg var meget lettet da vi la til land på hovedøya.

Tilbake på hotellet er jeg skikkelig nedenfor, og humøret stiger heller ikke når jeg ser på værmeldingen for de kommende dagene på Samoa, med regn, regn, regn. Jeg undersøker hvordan jeg kan komme meg fortest mulig bort her fra, men Samoa er ikke noe kommunikasjonsmessig knutepunkt, så jeg må i iallfall bli én dag og natt til.

Da jeg våkner dagen etter er været bedre, lettere overskyet, så humøret stiger noe. I Apia er det et museum der Robert Lewis Stevenson bodde de 4 siste årene av sitt liv, og jeg drar dit. (Han har blant annet skrevet Skatteøya og Dr Jekyll og Mr Hyde). Det er en fantastisk flott bygning og en meget sjarmerende og engasjert guide. Her var masse oversettelser av hans bøker, og jeg bidro til å skille ut hva som var svenske, danske og norske oversettelser. Her var mange danske, noen svenske, men bare én norsk oversettelse (Skatteøya). Det må jeg gjøre noe med.

Stevenson er gravlagt på en ”fjell”-topp like ved, og det er en ganske bratt sti opp til toppen (30 minutter). Jeg går opp dit, og i dette fuktige været, samt denne fuktige regnskogen, er jeg søkk våt av svette når jeg kommer på toppen. Men, det blir 1 ½ times god trim.

Hvor skal jeg dra nå?

Jeg har jo i gove trekk en plan hvor jeg skal reise, men jeg reiser jo ”åpent” ved at jeg kjøper billetter underveis. Når jeg har bestemt meg hvor jeg vil dra, må jeg også ha billett til neste destinasjon, for å vise at jeg ikke har tenkt å bosette meg på det første stedet. Det er litt slitsomt å må bestemme seg for to destinasjoner i forkant. Her på Samoa grublet jeg over følgende alternativer:

1.     Ta  fergen til Savai´i, en naboøy til ´Upolu

2.     Dra til Vanuatu

3.     Dra til Tokelau

4.     Dra til Nye Caledonia

5.     Dra til New Zealand, via Fiji, og direkte til Cook-øyene

6.     Dra til New Zealand og reise rundt der en ukes tid

På grunn av elendig vær, var ikke alternativ 1 aktuelt. Jeg vil ha sol og varme. Det går fly én gang i uka til Vanuatu, og flyene dit er fulle til langt ut i juni. Til Tokelau går det båt hver 14. dag, og hvis man skal reise med den fram og tilbake (5 døgn), må man sove ute på dekket. Det er visstnok også en veldig røff båttur. På alternativ 4 var selve reisen veldig dyr.

Flere av de jeg har møtt på denne reisen har snakket veldig positivt om Sørøya på NZ, så det ble alternativ 6. Jeg må selvsagt ha billett videre fra NZ, og det blir Rarotonga.

  

Tonga – Eua

Jeg har hatt tre avslappende, interessante, sosiale og ubekymrede dager på Eua, en øy i Tonga. Øya er dekket med regnskog, og har en veldig frodig og variert natur. 

Øya er omgitt av korallrev, så havet slår inn på en veldig spesiell måte. Sjøsprøyten står til væres.

Gjestehuset, Hideaway, har en meget enkel standard, men det er det beste stedet som det er mulig å bo på her, Det er et meget koselig sted, og veldig sosialt. Jeg spurte etter nøkkel til rommet da jeg ankom, men ”her bruker vi ikke nøkler”.

Jeg meldte meg på en guidet tur rundt hele øya, og i tillegg til meg var det to damer. Den ene er fra England, og som jobber som journalist i BBC, men er på Tonga i 6 måneder for å lære opp journalister i det statlige TV-selskapet her. Hun gjør dette gratis, men får dekker oppholdsutgifter. Den andre fra Tyskland, og som reiser rundt på stillehavsøyene og New Zealand i 6 måneder. Dette er to meget hyggelige damer, og for meg et meget bra turfølge.

Vår guide forteller om livet på øya og hvordan det var å vokse opp her. Vi tre turister traff jo hverandre for første gang denne morgenen, og det er merkelig hvor raskt det oppsto en meget god kjemi mellom oss. Vi sitter blant annet på stranden og snakker som om vi skulle ha vært gamle venner. Vi har det også veldig hyggelig og avslappet resten av tiden vi er sammen. Den tyske damen skal reise rundt på Cook-øyene og Fransk Polynesia, så det er mulig vi treffes igjen der.  

Den 19. mai spiste jeg hummer til middag, og den var veldig god. Dette var en veldig god dag og kveld.

I morges våknet jeg til grynt fra griser utenfor mitt vindu. Grisene kan gå fritt rundt her, fordi de finner tilbake til sine hjem for å spise ”lunsj” og ”middag”, som er kokosnøtter. Jeg skulle betalt mye for å smake på dette svinekjøttet, men det får jeg nok ikke muligheter til. Disse grisene slaktes kun ved spesielle anledninger; når noe skal feires. Hønsene går også fritt omkring, mens geiter og hester er tjoret fast, og kuer og sauer er inngjerdet. Eggene har mye og god smak, fordi hønsene spiser naturlig og variert mat, samt at eggene er helt ferske.

På søndag var vi i kirken (en metodistkirke). Vi ville høre den helt spesielle sangen. Forsamlingen synger flerstemt av full hals. Det er rart hvordan cirka 50 mennesker kan synge med et så høyt volum. Det er utrolig vakkert og gripende.

Hver søndag lager de en spesiell middag på Hideaway. De pakker inn biter av forskjellig kjøtt og fisk i blader fra taro-planten (en spiselig rotfrukt), heller på fersk kokosnøttmelk, pakker det inn i aluminiumfolie, og legger det på glør, som tildekkes, og her ligger det å godgjør seg et par timer. Maten smakte himmelsk. 

Grisene ble tiltrukket av den gode matlukten. 

Vel, jeg er ikke helt uten bekymringer. Jeg tenker av og til på hvordan det vil bli å komme tilbake til en travel høst.

Tonga - Nuku´alofa

Tonga består av masse øyer, og jeg ankommer den største; Tongatapu. Jeg hadde bestilt overnatting på et sted som heter Heilala. Dette er en strandressort, og det blir helt feil for meg å bo her og være så langt unna folkelivet, samt at jeg er ikke bekvem ved å omgås bare vestlige turister. Det var jo selvsagt en nedtur å komme hit fra Levuka, men uansett sted og hotell jeg hadde kommet til ville vært en nedtur.

Frilandsgrier like utenfor hotellet jeg bodde på i hovedstaden. Tenk hvordan dette kjøttet smaker!

Jeg har jo hørt om dette avslappede livet på stillehavsøyene, og slik et det, alt går saktere her. Folk går sakte og selv bilene i hovedstaden Nuku´alofa kjører sakte. Det er som en sakte film. Jeg begynner å roe ned. Det er veldig behagelig. Det var akkurat slik jeg hadde håpet at det skulle bli å være på stillehavsøyene.

Slottet

Hva har Tonga og Norge til felles? Jo, begge er konstitusjonelle monarkier, men her stopper likheten. I motsetning til kong Harald, har kong Tupou VI den reelle makten. Kongen leder regjeringen, og av de 14 ministrene er det kongen som oppnevner 10 av dem på livstid! 2 er valgt av adelsmennene, og 2 av parlamentet. Parlamentet består av 32 seter, herunder de 14 ministrene! 9 er valgt av landets adelsmenn og 9 av folket! (ved almene valg hvert 3. år). Det er altså en slags omvendt parlamentarisme. Det er selvsagt også kongen som oppnevner dommerne i høyesterett, altså et omvendt maktfordelingsprinsipp. 

Fiji – Levuka II

På Homestay kommer det et ektepar fra Argentina. De er litt eldre enn meg, og det er noen usedvanlige hyggelige, sympatiske, interesserte og kunnskapsrike mennesker. De har reist en masse, så vi deler reiseerfaringer. De har blant annet vært i Burma. Mannen, Miguel, var på ferie med sine foreldre i Norge i 1964!, og de var tilfeldigvis på kaia da Nikita Krustsjov ankom Oslo, og med det sikkerhetsopplegget som var da, fikk de sett han på nært hold.

Etter 1 ½ måned med ”solitude” (alenehet, ikke ensomhet), er det deilig å ha selskap med Mary og Miguel.

Kvelden før vi alle tre skal reise tilbake til hovedøya, med det flyet som er omtalt i forrige innlegg, skal vi ut og spise, og på veien til restauranten spaserer vi forbi en bolig der det sitter folk på en veranda og synger, og vi går bort og spør om vi får ta bilder av dem. Selvfølgelig får vi det, men, vi blir også invitert inn for å drikke kava. Det er veldig spesielt å sitte i et privat hjem sammen med cirka 20 lokale og høre vakker flerstemt sang, og drikke kava. Kava er en rotveks som raspes og tilsettes vann, og som virker sløvende og bedøvende, men jeg drakk alt for lite til å kjenne denne rusen. (Jeg tok jo bilder her, men både ved denne og andre anledninger, vil jeg ikke legge ut bilder på nettet av personer som kan gjenkjennes).

Det var tungt å si farvel til Marilyn og John og det øvrige personalet ved Homestay. Og det var særlig tungt å si farvel til Nox, gartneren og guiden. Vi fikk en spesiell relasjon.

Tre heldige omstendigheter gjorde dette oppholdet til et minne for livet: Først selve stedet Lavuka, med det sosiale ”trøkket” ved å være omgitt så mange åpne og vennlige mennesker, for det andre Homestay som er en perle av et gjestehus, med flott beliggenhet, en helt spesielt gjennomtenkt arkitektur og dekor og fantastiske eiere og ansatte, og for det tredje å treffe Mary og Miguel.

På flyturen til hovedøya er det 6 passasjerer, og alle ler når en av passasjerene spør flyverne om det er servering om bord, samt at jeg supplerer med å spørre hvor toalettet er. Jeg sitter denne gangen helt  bakerst, slik at jeg slipper å sitte tett inntil vinduet, så denne turen går mye bedre.

 

Det blir en spesiell avskjed med Mary og Miguel. Vi gir hverandre en skikkelig god klem, og Miguel sier at ”det var ikke tilfeldig at vi treftes her”, og jeg sier meg enig. Utsagnet kan selvsagt diskuteres, men det er ikke poenget her. Jeg oppfattet det som et stort kompliment.

Det ble altså til at jeg reiste fra Levuka til Tonga, men mer om det i neste innlegg.

Fiji – Levuka

I løpet av tre døgn har jeg hatt en av mine verste, og helt sikkert den beste opplevelsen av å bo på hotell/gjestehus. Da jeg kom til Suva, hovedstaden på Fiji, hadde jeg ikke bestilt hotell på forhånd. Jeg spurte en drosjesjåfør om å kjøre meg til et bra hotell, og han kjørte meg til et forferdelig hotell. Katasrofe. Jeg syntes veldig synd på meg selv. Da det var ganske sent på kvelden, orket jeg ikke en ny hotelljakt, så jeg bodde der én natt (min vurdering av hotellet ligger på tripadvisor: Capricorn Apartment Hotel).

Jeg skal videre til en øy som heter Ovalau, og her lå den første hovedstaden på Fiji, Levuka, som i dag er en liten by med cirka 3-4000 innbyggere. Den enkleste måten å komme seg dit er med fly, og det er et lite fly, som tar 8 passasjerer + de 2 flyverne. Flyet er heller ikke helt nytt. Det ligner litt på de slitne drosjene her. Flyturen koster det samme som en drosje fra Oslo S til Majorstua. Vi er 3 passasjerer på denne turen. Dette må være verdens korteste flytur; 12 minutter. Det jeg ikke tenkte på er at jeg har høydeskrekk, og å sitte i dette lille flyet, klistret til vinduet, var for meg veldig ubehagelig. Vi lander på en liten flystripe, og fasitlistene er forøvrig er et skur med tak, uten vegger. 

Både i Lonely Planet, og tripadvisor, roser et gjestehus her opp i skyene, og jeg har bestilt rom der,  Levuka Homestay (se tripadvisor, jeg tviler på om det er noe hotell/gjestehus som har bedre omtale). Jeg har store forventninger, og ja, de blir oppfylt.

Det er et ektepar fra Australia, Marilyn og John, som kjøpte denne tomten og bygde huset for 12 år siden. Huset ligger i en skråning, og de har 4 rom til utleie, og de bor selv på toppen, der det er en svær terasse med utsikt over den lille byen, jungelen og havet.

Jeg spiser jo vanligvis ikke frokost, men jeg har lest om frokosten her, og det skuffer heller ikke. Det er ikke overdådig, men et delikat anrettet måltid, med blant annet tropiske frukter, bananpannekaker, ulike varianter hjemmelaget syltetøy, fersk fruktsmoothie, egg og bacon. Eggene er verpet dagen før, og er fantastikk gode. 

Å nyte denne fantastiske utsikten, spise så god mat, og bli oppvartet på denne måten, får meg til å føle meg som en konge. Og dette koster bare 450 kroner døgnet (med meget bra rom, denne frokosten, gratis tilgang til trådløst internett så mye jeg ønsker og ett glass vin på terrassen hver ettermiddag ved solnedgang). Å bo her er nesten som å bo hos famile/venner. Hverken ord eller bilder kan gi et riktig inntrykk av det jeg opplever her.

Homestay tilbyr guidet tur rundt Levuka, og en av de som jobber her, Nox, guider meg. Byen var som nevnt hovedstad, og er veldig spesiell ved at mye av bebyggelsen er fra siste halvdelen av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Her den romersk katolske kirken fra 1866.

Omgangsformen her gir et spesielt inntrykk på meg. Alle kjenner jo alle, og på min vandring hilser og snakker Nox med masse folk og introduserer meg. Jeg vet ikke hvor mange jeg har sagt Bula (hei) til, og håndhilst på. Nå vet "alle" at jeg er han turisten fra Norge, som bor hos Marilyn og John, og spiser lunsj og middag på Whail´s Tails. Det høres merkselig ut, men selv etter tre dager føler jeg meg inkludert i denne byen. Når jeg spaserer i byen går jeg hele tiden og hilser på folk.  

På vår vandring treffer vi også en som er herfra, men som har bodd i Sverige de siste 10 årene. Jeg sier "tjenare" og vi snakker sammen på norsk og svensk. Hans venner blir mektig imponert når de hører at han snakker et språk de ikke forstår noe av. 

På Homestay bor det også en medisinerstudent fra England, som har praksis på sykehuset her, og jeg ba han se på operasjonssåret mitt på ryggen, og han kunne berolige meg med at det ser helt fint ut.

Jeg har kjøpt billett med fly til Tonga på mandag (14.), men jeg har nå et stort dilemma; skal jeg slå meg ned her en stund, eller reise videre som planlagt, og ha dette som et mulig rettrettsted? 

 

Fiji: Nadi  og Navala      

Det første som slår meg med Fiji er frodigheten. Det er veldig grønt, eller sagt på en annen måte, her vokser det meste, og ikke minst palmer. Her er utsikten fra min balkong på det hotellet jeg bodde på i Nadi.

Jeg tar en tur med båt som stopper ved flere øyer, og det er noen fantastiske flotte øyer, og sikkert veldig flott for de som like strandlivet, noe jeg ikke er spesielt opptatt av nå.

På hotellet var det masse brosjyrer med tilbud om organiserte turer, og én av brosjyrene reklamerer med ”Eco tours”, økologiske turer, og de har blant annet tur til en mye omtat landsby, Navala. Den ligger i fjellene, og det er den eneste landsbyen på Fiji der folk bor i de tradisjonelle husene/stråhyttene.

Vi kjører i en noe nedslitt firejulstrekker. I tillegg til sjåføren og meg, er det to andre fra denne turarrangøren. Veiene her er generelt dårlige, noe som skyldes to kraftige oversvømmelser i januar og mars i år. Når vi kommer opp i fjellene kan det knapt kalles vei. Det rister og humper, så jeg forstår hensikten med å kjøre en slik firejulstrekker her.

Så nærmer vi oss fjellene, og det er for det første en fantastisk natur. Det er grønt i mange forskjellige grønnfarger. Jeg sitter og bare og nyter den vakre naturen. 

Når vi kommer til landsbyen får jeg en ung jente som guide. Her er det altså tradisjonelle hus med stråtak og vegger laget i ett eller annet naturstoff. Det er flotte hus. Husene er plassert rundt en åpen slette, som bare er gress. Her er ingen gater, veier, biler eller sykler. Det er helt stille. Disse vakre husene er også plassert i noen helt spesielt flotte omgivelser. Dette er så fullstendig annerledes enn det jeg er vant med. Fra utsiden ser dette ut som en ren idyll, så kan man undres hvordan det er å bo i et så ekstremt tett samfunn, med cirka 800 mennesker, der alle er katolikker.   

Turen inkluderer lunsj, og på vei tilbake stopper vi på et lokalt fiskemarked der det også er flere spisesteder. Her er det meget enkelt, og ikke noe turiststandard. De spør hvilken fisk jeg vil ha, men det har jeg jo ikke peiling på, så de sier navnet på en fisk, og jeg sier ja. Fisken er kokt, med skinn og ben, og ligger i en kokosnøttsaus. Vi spiser på tradisjonelt fiji-vis med bare fingrene. Et meget enkelt, godt og interessant måltid.

Hele ideen med øko-prosjektet er å arrangerer turer til flere forskjellige lokale landsbyer, slik at lokalbefolkningen kan få inntekter fra turister, og en del av opplegget er å spise på slike lokale steder.

New Zealand – Auckland

Etter en lengre reise fra Manila, via Singapore, til Auckland, kom jeg til leiligheten som jeg hadde reservert. For under 500 kroner natta, er det en leilighet med eget soverom, og den er meget godt utstyrt, blant annet vaskemaskin og tørketrommel. Jeg var sliten etter reisen, og jeg bodde så bra, så jeg bestemte meg for å være 5 dager i Auckland for å ta meg inn igjen.

Auckland er jo en flott by, som minner om Sydney og Cape Town, men det er de samme shoppingsentrene, kaféene, butikkene….. som i andre større vestlige byer. Det er høst, og omtrent samme temperatur som i Oslo, rundt 15 grader midt på dagen.  

Utsikt fra Aucklands høyeste punkt, Mt Eden. 

Det er noen spesielle og flotte øyer utenfor byen, og jeg tilbragte én dag på en av dem, Waiheke Island.

Jeg har brukt tiden til å slappe av, forberede øyhoppingen i Stillehavet, samt jobbet med 1.korrekturen til en bok (som jeg skriver sammen med Line).

  

Reiser i morgen til Fiji, og regner med at det fra da av blir mer interessante innlegg fra meg på bloggen.