Fiji – Levuka II

På Homestay kommer det et ektepar fra Argentina. De er litt eldre enn meg, og det er noen usedvanlige hyggelige, sympatiske, interesserte og kunnskapsrike mennesker. De har reist en masse, så vi deler reiseerfaringer. De har blant annet vært i Burma. Mannen, Miguel, var på ferie med sine foreldre i Norge i 1964!, og de var tilfeldigvis på kaia da Nikita Krustsjov ankom Oslo, og med det sikkerhetsopplegget som var da, fikk de sett han på nært hold.

Etter 1 ½ måned med ”solitude” (alenehet, ikke ensomhet), er det deilig å ha selskap med Mary og Miguel.

Kvelden før vi alle tre skal reise tilbake til hovedøya, med det flyet som er omtalt i forrige innlegg, skal vi ut og spise, og på veien til restauranten spaserer vi forbi en bolig der det sitter folk på en veranda og synger, og vi går bort og spør om vi får ta bilder av dem. Selvfølgelig får vi det, men, vi blir også invitert inn for å drikke kava. Det er veldig spesielt å sitte i et privat hjem sammen med cirka 20 lokale og høre vakker flerstemt sang, og drikke kava. Kava er en rotveks som raspes og tilsettes vann, og som virker sløvende og bedøvende, men jeg drakk alt for lite til å kjenne denne rusen. (Jeg tok jo bilder her, men både ved denne og andre anledninger, vil jeg ikke legge ut bilder på nettet av personer som kan gjenkjennes).

Det var tungt å si farvel til Marilyn og John og det øvrige personalet ved Homestay. Og det var særlig tungt å si farvel til Nox, gartneren og guiden. Vi fikk en spesiell relasjon.

Tre heldige omstendigheter gjorde dette oppholdet til et minne for livet: Først selve stedet Lavuka, med det sosiale ”trøkket” ved å være omgitt så mange åpne og vennlige mennesker, for det andre Homestay som er en perle av et gjestehus, med flott beliggenhet, en helt spesielt gjennomtenkt arkitektur og dekor og fantastiske eiere og ansatte, og for det tredje å treffe Mary og Miguel.

På flyturen til hovedøya er det 6 passasjerer, og alle ler når en av passasjerene spør flyverne om det er servering om bord, samt at jeg supplerer med å spørre hvor toalettet er. Jeg sitter denne gangen helt  bakerst, slik at jeg slipper å sitte tett inntil vinduet, så denne turen går mye bedre.

 

Det blir en spesiell avskjed med Mary og Miguel. Vi gir hverandre en skikkelig god klem, og Miguel sier at ”det var ikke tilfeldig at vi treftes her”, og jeg sier meg enig. Utsagnet kan selvsagt diskuteres, men det er ikke poenget her. Jeg oppfattet det som et stort kompliment.

Det ble altså til at jeg reiste fra Levuka til Tonga, men mer om det i neste innlegg.