Fatu Hiva

Noen av dere vil nikke gjenkjennende til navnet Fatu Hiva. Det var her de nygifte Thor og Liv Heyerdal ville slå seg ned for resten av livet i 1937. Deres sydhavsentyr varte imidlertid bare et år. Boken, På jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsøy, kom ut på norsk i 1938, mens den engelske utgaven, Fatu Hiva – Back to Nature, kom ut i 1974, og gjorde Fatu Hiva “verdensberømt”.

På hele min reise har jeg hatt som mål å komme meg dit, men i og med at det ikke er flyplass på øya, ei heller ingen regelmessig båtforbindelse, var det usikkert om jeg ville greie det. Jean-Jacques, direktøren på hotellet jeg bodde på i Atuona (Hiva Oa), greide å ordne med skyss så jeg kom meg dit, og tilbake. (Hvordan det skjedde er en historie i seg selv, som det vil ta for mye plass å omtale her). Overfarten fra Atuona tok 3 timer med en fiskebåt, som hadde en kraftig dieselmotor, så det gikk ganske fort. Jeg sitter på en trebenk, det er rom sjø (så jeg må holde meg fast) og det er veldig ensformig.

Også på Fatu Hiva er det røffe fjell. 

Det bor cirka 500 mennesker her, og det er to overnattingsmuligheter, med meget enkel standard. Der jeg bor er det er kun ett rom og én bungalow.

Under middagen første kvelden duket det opp en mann fra stedet som snakket rimelig bra engelsk. Han forklarte hvor Heyerdals bodde (like opp i veien), og sier at Thor ikke var særlig populær fordi han ikke lot de de religiøse stedene være i fred.

Det ble ikke bedre etter at den engelske utgaven utkom, fordi det kom en del folk som ville leve det paradisiske liv slik Heyerdal framstilte det. Men lokalbefolkningen kunne selvsagt ikke varte opp disse på samme måte som de gjorde med Heyerdals, så disse eventyrerne ble en belastning for lokalbefolkningen. Han sier også at kona, Liv, lærte seg marquesisk, og kom mye nærmere lokalbefolkningen enn det Thor gjorde. Hvis Liv hadde skrevet boken ville det blitt en annen bok, som ville gitt et bedre inntrykk av livet her.   

Den største bebyggelsen ligger i et dalføre, som starter ganske vidt og åpent ved en bukt, men som smalner til etter hvert. Den første tiden slo Heyerdals seg ned her på en åsside et godt stykke oppe i dalen (se til venstre på bildet). 

Det eneste som er igjen i dag er et fundament av stener der hytten deres lå. Stedet ivaretas i noen grad ved at det ryddes, slik at plassen ikke blir gjengrodd men holdes åpen.  

Stedet ligger ganske høyt, og jeg vil tro at det for 75 år siden var flott utsikt over dalen og sjøen, mens i dag stenger palmer utsikten.

Jeg skrev i det forrige innlegget om frodigheten på Nuku Hiva, og det er det samme på Fatu Hiva. Særlig i dette dalføret bidrar et varmt og fuktig klima til at det vokser masse trær med mange forskjellige typer frukter. Klærne blir søkk våt av svette bare jeg beveger meg litt.

For meg er øya utilgjengelig. Det er ikke mye veier eller stier. Selv om jeg hadde  hatt en guide, er det såpass bratt og ulendt at jeg ville hatt problemer med å ta meg fram. Så jeg får bare sett en liten del av øya.

Til tross for at mange har lest om, samt hørt om Fatu Hiva, er det ingen turistmagnet. Da jeg kom tilbake til Atuona og fortalte Jean-Jacques at jeg var den eneste turisten, ler  han og sier at det vanligvis er 3-4 turister der i måneden. Denne eksklusiviteten hadde sin pris. I og med at jeg ikke snakker fransk, var det vanskelig å komme i kontakt med folk. I perioder var det ensomt.   

Maten i Fransk Polynesia har vært noe variabel. På Fatu Hiva er det ingen kafeer eller restauranter, så jeg spiste middag på pensjonatet. Første kvelden var det blåskjell og scampi i kokosmelksaus. Scampiene så ut som de vi kan kjøpe dypfryst i Norge, men dette var scampi som var fanget i elven som renner gjennom dalen. Kvelden etter var det nydelig stekt fisk. Min vertinne, Bernadette, lagde meget god mat.

Fatu Hiva er spesiell ved at det er et av de mest avsidesliggende steder i verden, samt at Thor Heyerdal gjorde øya berømt, så nå kan jeg skryte av at jeg har vært der.  

Fransk Polynesia – Marquesøyene – Nuku Hiva

Jeg dro fra Rarotonga til Fransk Polynesia. Her snakker de jo fransk, og det gjør ikke jeg, så jeg var spent på hvordan det skulle gå å snakker engelsk, og det har gått veldig bra. De lærer engelsk allerede fra første klasse i barneskolen.

Jeg var først noen dager på Tahiti, men er nå på Nuku Hiva, den største av Marquesøyene. Fransk Polynesia er et kjempesvært område, nesten på størrelse med Europa. Det tok 3,5 time å fly fra Tahiti til Nuku Hiva, altså samme avstand som Oslo-Milano.

Det bor cirka 2 500 mennesker på øya, de fleste i Taiohae, som ligger ved en bukt (som er et vulkansk krater), med fantastiske omgivelser.

En stor del av øya er dekket med et større vulkansk krater, der halvparten av kraterkanten utgjør røffe fjell på land, mens den andre halvparten er under vann. Jeg er med på en guidet tur der vi går langs deler av kraterkanten. For å komme dit er det først en ½ times båttur og under veis kommer det delfiner og hilser på oss. Det var røff sjø, men vi lander i er en bukt skjermet fra det bølgete havet. Når vi er på land ser vi en liten hai (cirka 50 cm) i vannkanten.

Turen, (begge veier) er cirka 4 timers gange. Først er det dyrket land, med all verdens frukttrær, men etter hvert er det ganske tett regnskog, og inn i mellom ser vi disse helt spesielle fjellformasjonene. 

Vi spiser medbragt lunsj ved en elv, og da dukker ferskvannsålene opp, og vi mater disse.

Dagen etter er det guidet tur med bil, og da ser vi andre deler av øya, blant annet denne kraterkanten. Dette er virkelig taggete fjelltopper.

Jeg har jo sett mye natur på denne reisen, men ikke slik rå natur som dette.

Faunaen er helt spesiell. Kokosnøtter, bananer og papaya vokser det over alt på de øyene jeg har vært, samt også her, så det er jeg blitt vant til, mer særlig her er det så enormt mange forskjellige typer eksotisk frukt. Noe dyrkes, men det er også masse som vokser  vilt: mango, vanilje, pasjonsfrukt, kakaaobønner, ananas, guava, karambole (stjernefrukt) og greipfrukt (som er store som fotballer), for å nevne noen, samt også en rekke frukter som jeg aldri har sett eller hørt om. Det er også masse forskjellige nøtter, blant annet cashewnøtter (som vokser på trær). Det vokser blant annet 10 forskjellige sorter bananer her. Det er også masse forskjellige blomster, mens jeg er mer opptatt av det som kan spises. Dette er det nærmeste jeg har vært Edens hage.   

Karambole

Mango er min favorittfrukt, og det er spesielt å se hvordan de vokser, samt å kunne spise dem helt ferske. 

Det er jo også mye fisk og skalldyr i havet, og her er litt av dagens fangst.

Også på disse to turene treffer jeg hyggelige og interessante mennesker. Selv om jeg reiser alene er det ikke problem å komme i kontakt med folk. Jeg bor på et lite gjestehus der det i tillegg til meg bor en italiener i 30-årene som skal reise rundt omkring i verden i 7 måneder, og vi satt i går kveld å utvekslet reiseerfaringer. 

Ja, dette er veldig spennende og ikke minst eksotisk.

Heller ikke her har jeg kontakt med noe mobilnett, og jeg regner med at jeg ikke får kontakt (og kan ta i mot/sende SMS) før jeg kommer til Santiago i Chile 7. juli.

Cook-øyene – Mangaia

Da jeg kom til Rarotonga kom jeg i snakk med en dame som anbefalte meg å reise til Mangaia, den sørligste øya på Cook. Hun argumenterte så entusiastisk hvor annerledes det var der, at jeg bestilte billett med Air Rarotonga, en 40 minutters flytur i et 15-seters fly.   

Ved ankomst kommer det en dame fra gjestehuset der jeg skal bo og trer en blomsterkrans rundt halsen min. Så ser jeg at to av de yngre passasjerene på flyet også har blomsterkranser i samme farge, og jeg regner med at vi skal bo på samme sted (Babe´s som stedet heter). Det er en jente rundt 30 og en gutt rundt 20 (mer om dem etter hvert).

Mangaia er den eldste øya i Stillehavet. Veien rundt øya er cirka 30 kilometer, så det er ingen stor øy. Det er imidlertid meget spesiell natur her. Etter et vulkansk utbrudd for 33 millioner år siden, er det midt på øya et svært vulkansk krater som er omgitt av fossiliserte koraller, og her dyrkes det grønnsaker. Selv om øya består av lavamasse, er det veldig frodig, variert natur, og enormt mange forskjellige tresorter.

Stedet jeg bor på har 4 rom, og er meget enkelt. De to andre gjestene (se over) er en jente fra USA og en gutt fra New Zealand. Jenta har bodd ett år på Rarotonga, og jobber som frivillig for en organisasjon som arbeider med å ivareta livet i havet. De jobber særlig med å forhindre at kineserne skal få adgang til å fiske hai i havområdet til Cook-øyene. Gutten er fra New Zealand, og jobber som lærling på et dykkesenter på Rarotonga, men er også engasjert i denne organisasjonen. De kommer til Mangaia for å holde innlegg på skolen, samt ha møter med nøkkelpersoner.   

Kineserne er meget tilstedeværende på de stillehavsøyene jeg har vært på. De anlegger veier og bygger regjeringskontorer. Den sørlige delen av Stillehavet har jo enormt svære havområder, og motytelsen er at kineserne får tilgang til fiskeressursene.

Kineserne fanger minst 100 millioner haier i året, og det som særlig er motbydelig er at de kutter av og bruker kun haifinnen, mens resten av haien blir kastet på sjøen. På grunn av dette grådige fisket er haien i ferd med å bli truet med utryddelse, og hvis det skjer, vil det få enorme negative konsekvenser for livet i havet. 

Cook-øyene dekker cirka 2 millioner kvadratkilometer med hav, og kineserne vil selvsagt ha tilgang til dette området, men disse idealistiske ungdommene jobber for en organisasjon som vil forby at fabrikktrålere skal få fiske her. De arbeider både overfor politikere og lokalbefolkningen. De fleste politikerne her vil forhindre det kommersielle fiskeriet, men ministeren og statssekretæren som har ansvar for fiskeriet, vil å slippe kineserne til. Interessant. Jeg er med på skolen når de snakker med elvene, og viser diverse videoer, blant annet at haier ikke angriper mennesker.  

Det bor cirka 600 mennesker på øya, og jeg er den eneste turisten. Noen sier at det vanligvis er flere forskere (særlig geologer) enn turister her. Jeg treffer en som gjør feltarbeid med sin Ph.D-avhandling om bærekraftig utvikling, blant annet om hvordan få til bærekraftig turisme, og han intervjuer meg.

Det er masse grotter, og vi tre hadde en avtale med ”grotte-mannen” om omvisning, men han dukket ikke opp. Vi gjorde en ny avtale dagen etter, men heller ikke da dukket han opp. Vi ble alle tre meget skuffet, og jeg tok dette om med Babe, som er en nøkkelperson her. Han skulle ta dette opp med øyas sekretær, altså den statlige representanten (en slags fylkesmann). Denne skuffelsen ble imidlertid rettet opp da historielæreren kjører oss rundt på rundt øya.  

Cook består av 15 øyer spredt over et stort område, og de har kun én båt som forsyner øyene med nødvendigheter. Båten kommer hver 3. måned til Mangaia, og den ankom kvelden før jeg skulle dra tilbake til Rarotonga. Det har blant annet ikke vært bensin å få kjøpt den siste tiden. Det er en stor begivenhet når forsyninsgsbåten kommer, og det er masse folk på kaia. Jeg er også der, og flere kommer bort til meg og beklager at ”grotte-mannen” sviktet oss. Det virker som om dette har blitt en ”snakkis” blant folk.

Båten kan ikke legge til kai, så der er en flåte som frakter varene fra båten til kaia. 

Oppholdet på Mangaia ble mitt femte høydepunkt på denne reisen. Jeg er nå tilbake til Rarotonga, og reiser i morgen til Tahiti.

Cook-øyene – Rarotonga

Etter en hektisk og veldig spennende uke på Sørøya på New Zealand, kom jeg til Rarotonga, den største og mest befolkede av Cook-øyene. Noe tilfeldig havnet jeg i en bungalow med flott utsikt over sjøen. Her kan jeg sitte på balkongen og nyte både havet, solen og månen. 

 Det har vært et par fantastiske måneoppganger, med en fullmåne som er så stor og gul, som jeg aldri har sett før.

Jeg har vært her nesten en uke, og jeg har roet det ned (sittet på balkongen), gått turer, reist rundt på øya, lest eksamensbesvarelser (som er et årlig oppdrag jeg har hatt de siste årene) og snakket med naboene, et ektepar på min alder fra New Zealand.

Det er vel en 10-12 bungalower på dette området, men det bor bare folk i 3 av dem. Her er det altså meget rolig og stille, og en flott plass å slappe av på, samt litt jobb i et rolig tempo.

Det er en del fjell, på øya, opp til 600 meters høyde, og det er mulig å gå en sti oppi fjellene som krysser øya. Turen tar cirka 4 timer. Det anbefales å ha med guide, men selv om jeg ikke er veldig fjellvant, så tenkte jeg at dette skulle jeg greie alene. Til å begynne med er det ganske slakk stigning, så dette skal nok gå greit. Men så begynner det å blir brattere, og til dels også glatt og gjørmete. Så blir det enda brattere, og jeg må også bruke armer og hender for å holde meg fast til trærne for å kunne komme meg videre. Det er også en meget smal og ganske lite synlig sti. Noen ganger lurer jeg på om jeg er på stien eller ikke.

Det er veldig tungt. Jeg puster og svetter. Men det skal bli brattere. Jeg har aldri tidligere gått i et slikt bratt og ulendt terreng. Etter å ha gått oppover og oppover cirka 1 ½ time, tror jeg at jeg nærmer meg toppen, men jeg snur. Jeg er for det første veldig sliten, for det andre er denne siste biten ekstremt bratt, og jeg opplever at dette er ubehagelig, og jeg er for det tredje alene, så skulle det skje noe er det ikke hjelp å få. Det var jo heller ikke lett å gå ned disse bratte stiene. Jeg fikk meg imidlertid en 3 timers gange som både var bra for min kondisjon, men det var også meget allsidige bevegelser for kroppen.

Jeg skal fremdeles være på Cook-øyene, men i dag drar jeg til en annen øy: Mangaia. Der bor det cirka 500 mennesker, og det er den eldste øya i Stillehavet.

Litt om SMS og sånt. Både da jeg var på Samoa, og når jeg er her, har jeg ikke mobiltelefonkontakt. Hvis noen de siste 3-4 ukene har sendt SMS til meg, så har jeg ikke mottatt disse (bortsett fra da jeg var på New Zealand). Jeg reiser videre til Tahiti den 14.6., og regner med at det er mobilforbindelse der.

Milford Sound

New Zealand er ett av få land som har en del fjorder (på Sørøya), og jeg har hørt mye om hvor vakkert og spesielt dette er. Jeg er derfor spent på hva som møter meg der.

Det er først en 4-times kjøretur, og denne turen er i seg selv en opplevelse. Det er hele tiden veldig vakker, og varierende natur. Sletteland, kupert terreng, fjell i mange forskjellige formasjoner, innsjøer, elver, fossefall… Det er også mange forskjellige farger. Det er jo senhøstes her, og fargene ligner på fargene ved senhøstes i Norge. Landskapet skifter hele tiden, så det ingen kjedelig busstur.

På veien ber sjåføren/guiden oss om å kjøpe regntøy, fordi vi kan regne med at det blir regn. Hvis det blir regn og tåke er det ikke mye vi får sett. På hele kjøreturen er det imidlertid pent vær; sol og lettskyet. Når vi kommer til Milford Sound skinner solen, og det gjør den også de to timene som båtturen varer.

Området rundt her heter Fiordland, mens hver fjord betegnes som sound, som betyr bukt eller vik. Sjåføren sier at det var kaptein Cook som ga navnet sound, fordi han ikke kjente til fenomenet og begrepet fjord.

Etter norske forhold er dette en ganske kort fjord, men den er omgitt av høye og fantastiske fjell. Også her er det så mange forskjellige fjellformasjoner. Høye spisse og røffe fjell, med snø på toppene. Noen topper er kledd med skog til et vist punkt, mens andre er helt dekket med skog.

Så kommer delfinene. (De dukker ikke opp hver dag, men cirka én gang i uka). Jeg tipper at det er 20 stykker som hopper rundt oss. Det er veldig spesielt å få se ”Flipper” på nært hold, men det er vanskelig å fotografere dem. De stiller seg ikke lydig opp for å bli fotografert.

Det er vanskelig å sett ord på dette, og det er ikke mulig å ta bilder som gir et inntrykk av denne helheten.

Jeg har ikke opplevd så mye stor og forskjellig natur på et såpass begrenset område som Sørøya er.

Mt Cook fra andre siden, enn Fox

Selve byen Queenstown, med cirka 10 000 innbygger, og preget at turisme, er ikke så veldig spesiell, men jeg har ikke vært i noen by som har slike flotte omgivelser. Den ligger ved en ganske stor innsjø, og byen og sjøen er omkranset av fjell i mange fasonger.

Jeg var i tvil om jeg skulle dra NZ og Sørøya, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg  har reist rundt en uke, har stort sett hatt pent vær, og opplevd mer natur enn jeg har gjort tidligere. Sørøya er et fantastisk reismål.