Fatu Hiva

Noen av dere vil nikke gjenkjennende til navnet Fatu Hiva. Det var her de nygifte Thor og Liv Heyerdal ville slå seg ned for resten av livet i 1937. Deres sydhavsentyr varte imidlertid bare et år. Boken, På jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsøy, kom ut på norsk i 1938, mens den engelske utgaven, Fatu Hiva – Back to Nature, kom ut i 1974, og gjorde Fatu Hiva “verdensberømt”.

På hele min reise har jeg hatt som mål å komme meg dit, men i og med at det ikke er flyplass på øya, ei heller ingen regelmessig båtforbindelse, var det usikkert om jeg ville greie det. Jean-Jacques, direktøren på hotellet jeg bodde på i Atuona (Hiva Oa), greide å ordne med skyss så jeg kom meg dit, og tilbake. (Hvordan det skjedde er en historie i seg selv, som det vil ta for mye plass å omtale her). Overfarten fra Atuona tok 3 timer med en fiskebåt, som hadde en kraftig dieselmotor, så det gikk ganske fort. Jeg sitter på en trebenk, det er rom sjø (så jeg må holde meg fast) og det er veldig ensformig.

Også på Fatu Hiva er det røffe fjell. 

Det bor cirka 500 mennesker her, og det er to overnattingsmuligheter, med meget enkel standard. Der jeg bor er det er kun ett rom og én bungalow.

Under middagen første kvelden duket det opp en mann fra stedet som snakket rimelig bra engelsk. Han forklarte hvor Heyerdals bodde (like opp i veien), og sier at Thor ikke var særlig populær fordi han ikke lot de de religiøse stedene være i fred.

Det ble ikke bedre etter at den engelske utgaven utkom, fordi det kom en del folk som ville leve det paradisiske liv slik Heyerdal framstilte det. Men lokalbefolkningen kunne selvsagt ikke varte opp disse på samme måte som de gjorde med Heyerdals, så disse eventyrerne ble en belastning for lokalbefolkningen. Han sier også at kona, Liv, lærte seg marquesisk, og kom mye nærmere lokalbefolkningen enn det Thor gjorde. Hvis Liv hadde skrevet boken ville det blitt en annen bok, som ville gitt et bedre inntrykk av livet her.   

Den største bebyggelsen ligger i et dalføre, som starter ganske vidt og åpent ved en bukt, men som smalner til etter hvert. Den første tiden slo Heyerdals seg ned her på en åsside et godt stykke oppe i dalen (se til venstre på bildet). 

Det eneste som er igjen i dag er et fundament av stener der hytten deres lå. Stedet ivaretas i noen grad ved at det ryddes, slik at plassen ikke blir gjengrodd men holdes åpen.  

Stedet ligger ganske høyt, og jeg vil tro at det for 75 år siden var flott utsikt over dalen og sjøen, mens i dag stenger palmer utsikten.

Jeg skrev i det forrige innlegget om frodigheten på Nuku Hiva, og det er det samme på Fatu Hiva. Særlig i dette dalføret bidrar et varmt og fuktig klima til at det vokser masse trær med mange forskjellige typer frukter. Klærne blir søkk våt av svette bare jeg beveger meg litt.

For meg er øya utilgjengelig. Det er ikke mye veier eller stier. Selv om jeg hadde  hatt en guide, er det såpass bratt og ulendt at jeg ville hatt problemer med å ta meg fram. Så jeg får bare sett en liten del av øya.

Til tross for at mange har lest om, samt hørt om Fatu Hiva, er det ingen turistmagnet. Da jeg kom tilbake til Atuona og fortalte Jean-Jacques at jeg var den eneste turisten, ler  han og sier at det vanligvis er 3-4 turister der i måneden. Denne eksklusiviteten hadde sin pris. I og med at jeg ikke snakker fransk, var det vanskelig å komme i kontakt med folk. I perioder var det ensomt.   

Maten i Fransk Polynesia har vært noe variabel. På Fatu Hiva er det ingen kafeer eller restauranter, så jeg spiste middag på pensjonatet. Første kvelden var det blåskjell og scampi i kokosmelksaus. Scampiene så ut som de vi kan kjøpe dypfryst i Norge, men dette var scampi som var fanget i elven som renner gjennom dalen. Kvelden etter var det nydelig stekt fisk. Min vertinne, Bernadette, lagde meget god mat.

Fatu Hiva er spesiell ved at det er et av de mest avsidesliggende steder i verden, samt at Thor Heyerdal gjorde øya berømt, så nå kan jeg skryte av at jeg har vært der.